With a Cherry on Top!

Kokebok testet: Ben & Jerry’s Homemade Ice Cream & Dessert book
Rett: Cherry Garcia
Hvor mange porsjoner: En god liter
Kokebok nr. testet: 27

Da Diplom is sluttet å produsere min favorittis, yoghurtis med kirsebær og sjokolade, ble jeg en smule fortvilt. Nykommeren med lakris var ok, men kunne ikke måle seg med favoritten.

I desperasjon kjøpte jeg en yoghurtis fra Hennig Olsen, med bringebær og melkesjokolade, i lønnlig håp om at den kunne dekke mine lyster. Til min store skuffelse var den bare helt blæhrg. For første gang i mitt liv kastet en nesten hel full isboks. Ikke med min beste vilje klarte jeg å presse ned den kvamle blandingen.

Gode råd var dyre! Hvordan få dekket mitt behov for kirsebæriskrem? Jo, Ben and Jerry, de to kjente iskremprodusentene fra USA, hadde løsningen med sin Cherry Garcia. 

I fjor, da jeg kjøpte meg en iskremmaskin, fikk jeg også behov for gode oppskrifter å ty til. Ben and Jerrys kjente jeg fra utallige søndagsbesøk på Seven Eleven og Cherry Garcia hadde jeg bare lest om, aldri fått prøvd.

Ben and Jerry’s Homemade Ice Cream and Dessert Book fant jeg oppskriften på denne ikoniske desserten, døpt etter sangeren i The Greatful Deads. I følge  Ben og Jerry så var det noen «dead heads» som sendte de et postkort med navnet på iskremen og overlot oppskriften til dem.

En ting å si om oppskriften er at basisen er veldig enkel. Det er ingenting som skal kokes, bare piskes. 

Cherry Garcia

0,75 dl vanlig sjokolade
0,75 dl søte kirsebær, delt i to og uten stein
2 store egg
2 dl sukker
5 dl kremfløte
2,5 dl helmelk

Obs, oppskriften er omgjort fra amerikanske mål, så den er ikke helt identisk med originalen.

Legg sjokoladen i fryseren. Ta den opp og høvle den i små biter. Sett bollen i kjøleskapet. Del kirsebærene i to og fjern steinen. Settes også kaldt i kjøleskapet til de skal brukes.

Pisk eggene eggedosis. Pisk så inn sukkeret, litt om gangen. Hell inn fløte og melk og pisk til det er blandet inn.

Hell blandingen i en iskremmaskin og frys den i følge instruksjonene til maskinen.

Når iskremen nesten har stivnet,  ca to minutter før den er ferdig, så kan du tilføre sjokoladen og kirsebærene. Frys videre til iskremen er ferdig. 

Ville jeg ha servert dette til Hellstrøm?: Nei. I alle fall ikke denne porsjonen med iskrem. Grunnen til det var at jeg falt for fristelsen til å eksperimentere litt.  Kremt. Iskremen ble derfor veldig krystallisert og kirsebærene fikk en litt rar konsistens. Jeg vet ikke om bærene skal bli sånn. Kanskje det er bedre å  bruke kirsebær som er lagt ned på glass med litt alkohol, enn helt ferske? Noen som har erfaring?

Karakter fra ekspertpanelet: Gud va godt! Sa Celinn, som normalt ikke spiser kirsebær.

Karakter fra meg: 6/10, men det er nok ikke oppskriften skyld, men kokkens.

Reklamer

Limemousse – søtt, surt og friskt!

Limemousse, en forfriskende dessert.

Dette er en forholdsvis lett dessert, som passer fint for de som bekymrer seg litt over kaloriinntaket. Hele porsjonen tilsammen er 1200 kalorier (kcal). Hvis du er av typen som elsker surt gotteri, så vil du like denne. Passer perfekt etter et tyngre måltid. Eller, den passer perfekt å spise ellers også (veldig vanskelig å holde seg unna disse glassene som står i kjøleskapet  og frister en enkel sjel. Kremt.).

Om du klarer å fordele desserten på åtte personer (da må du bruke veldig små glass), blir det bare 150 kcal pr porsjon! Muligens kan den gjøres enda lettere om du bruker ekstra lett crème fraîche og søter limeblandingen med for eksempel sukrin istedet for sukker. Jeg er litt usikker på om eggehviter holder seg stive lenge med bare sukrin, så jeg tror jeg ville ha valgt sukker til disse om desserten skal stå litt før servering.

Limemousse

2 plater med gelatin
juice av cirka fire-fem lime (eller 150 ml)
180 gram sukker
2  medium eggehviter
2 dl lett crème fraîche
1-2 lime for å raspe over desserten

Bløtlegg gelatinarkene i kaldt vann i noen minutter.

I mellomtiden heller du limejuicen i et målebeger og tilfører kaldt vann til det blir 2 dl til sammen. Hell dette i en liten kasserolle sammen med halvparten av sukkeret. Bruk lav varme og rør til sukkeret har løst seg opp, før du bringer det til oppkok. Trekk så pannen av platen.

Klem vannet ut av gelatinplatene og legg de opp i den varme limeblandingen. Rør til sukkeret er oppløst. La blandingen stå til den er helt avkjølt.

Pisk eggehvitene til de er stive. Pisk  inn resten av sukkeret, 1 ss om gangen. Pisk videre til blandingen er fast.

I en annen bolle så kan du piske crème fraîchen lett, før du rører den inn i den avkjølte limeblandingen. Bland så dette forsiktig inn, litt etter litt, i de stivpiskede eggehvitene.

Fordel blandingen i små glass. Avkjøles i noen timer, til den er blitt litt stiv. Rasp litt limeskall over før servering.

Rekker til 8 små likørglass med mousse, eller til fire-fem litt større glass.

Jeg er tilbake!

Jeg har hatt et lite bloggopphold, siden jeg har vært en uke i Italia (Bologna og Milano), hvor jeg har spist pasta og sjokkert italienere.

Hvordan sjokkerer man så en italiener? Jo, man sier at man piffer opp bolognesesausen fra Barilla med ketchup. Bare prøv det neste gang du møter en italiener og du vil se øynene deres vide seg ut i ren skrekk, før de de vil få deg til å sverge på at du neste gang bare bruker litt ekstra pepper.

😉

Sprø bondepiker til begjær

Til fiskemiddagen jeg serverte nå nylig, brukte jeg nok en oppskrift fra Odd Ivar Solvolds «Solvolds smak». Desserten Sprø bondepiker, er en vri på tilslørte bondepiker. Den lille hemmeligheten her er panko.

Panko er det japanske ordet for brødsmuler. Panko er den japanske versjonen av brødsmuler, men de er lettere, crispere og sprøere enn vestlige brødsmuler. De ser ikke ut som brødsmuler, mer som gullfiskmat.

Sprø bondepiker

Tre generøse porsjoner.

Eplemos:

Epler med smak og syre. Her vil jeg forslå Granny Smith.
Jeg brukte fire epler på tre store porsjoner. Jeg delte eplene i biter og dampet de møre i litt vann. Ikke bruk for mye vann, for da blir det lett for tynt. Jeg hadde bare i nok vann til å dekke bunnen av pannen.  Når eplene er ferdige så moser du de og smaker til med sukker. Hvis du synes det blir for søtt, så bruk litt sitron. Det er viktig at blandingen er ganske syrlig, sånn at den danner en fin balanse med den veldig søte pankokrokaken. Solvold gir egentlig ikke noe mer forklaring enn 4 ss eplemos pr. pers og 4 ss sukret pankobrød pr. pers.

Ferdig pankokrokan.

Pankokrokan:

8 ss panko, 4 ss sukker. Varm en panne med sukker og panko. Rør hele tiden, dette går raskt. Når pankoen har blitt dekt av varmt sukker og det har fått en pen gylden farge, trekk pannen av ovnen og legg blandingen på et bakepapir for avkjøling.

Pisk krem,  ca en halv boks kremfløte må til, men dropp sukkeret.

Legges lagvis i glass. Anbefaler deg å gjøre dette like før servering, så krokanen holder seg sprø.

Ett stykk sprø bondepike.

 

Liker du ikke koriander? Det er fordi det lukter lus …

Koriander ... Roten til alt ondt?

En stund etter at jeg hadde flyttet til Oslo, begynte jeg å utnytte det faktum at jeg fikk tilgang til alle de matvarene jeg bare hadde drømt om før. Averøya er en flott plass,  bevare meg, men utvalget i butikkene er helt standard og ikke noe mer.

En kveld hadde jeg noe indisk på menyen. Husker ikke helt hvilken rett, men i alle fall hadde jeg invitert selveste Celinn på middag. Og jeg hadde klart å skaffe alle ingrediensene i tillegg, inkludert det jeg trodde var koriander.

Husker jeg serverte maten til Celinn, pent (eller halvslurvete med tanke på at det var meg) lagt opp på et fat og med et elegant, grønt dryss koriander på toppen.  Celinn så litt skeptisk ut, tok første bit og spurte hva det var jeg hadde drysset over.

– Koriander, svarte jeg intetanende og så det overraskede uttrykket i øynene til gjesten. Det viste seg nemlig at koriander var noe hun ikke likte, ikke før jeg hadde tilberedt det i alle fall. Fantastisk god kokk?  Vel, det viste seg i ettertid at det var bladpersille jeg hadde brukt …

Bladpersille

Uansett, Celinn er ikke alene om å ikke like koriander. Jeg likte det ikke noe spesielt selv heller, når jeg først fikk prøve ekte vare.  Synes det lukter temmelig mystisk, selv om jeg spiser det når jeg får det servert. Jeg har hørt at om man spiser noe fem ganger, så vil man til slutt like det. Aquired taste, heter det vel.

For en stund siden kom jeg over en morsom artikkel i New York Times, skrevet av Harold McGee (en mann jeg kommer tilbake til på et senere tidspunkt), hvor han skriver om koriander og motviljen mange har mot denne krydderplanten.

Og tro meg, det er faktisk ikke din skyld om du ikke liker det. Det ligger nemlig i genene!

Harold McGee skriver at i ”The Authorative Oxford Companion to Food”  blir ordet koriander sagt å komme fra det greske ordet for «bedbug» eller veggdyr som er den korrekte norske betegnelsen.

Aromaen av koriander har blitt sammenlignet med lukten av sengeklær som er infisert av disse ekle insektene, og de fleste europeere har vanskeligheter med å overkomme sin aversjon mot denne lukten. Forståelig nok, vil jeg si. Selv om jeg aldri har luktet på et veggdyr og ikke har noe ønske om det heller.

Så hva er det som gjør at millioner av mennesker rundt i verden, spesielt i Asia og Latin Amerika, elsker koriander, mens andre kulturer ikke setter spesielt pris på urten?, funderer McGee .

Mange mennesker er genetisk predisponerte for å mislike koriander, i følge en studie som er gjort av Charles J. Wysocki ved Monell Chemical Senses Center i Philadelphia. Men genetikken bak korianderfobi er fremdeles lite kjent og er heller ikke under systematisk etterforskning, skriver McGee videre.

Historie, kjemi og nevrologi har også gitt flere verdifulle biter til mysteriet rundt vår aversjon mot koriander.

Planten vokser i den østlige delen av middelhavet og europeiske kokker brukte både frøene og bladene til langt inn i middelalderen.

Helen Leach, en antropolog fra Universitetet ved New Zealand, har funnet ut at det begynte å komme uflatterende beskrivelser om korander på 1600-tallet, da matretter fra middelalderen var på vei ut av moten. Hun tror at korianderen ble vraket i et forsøk på å definere det nye europeiske kjøkkenet, skriver Harold McGee videre.

Moderne korianderfobere har en tendels til å skrive smaken som såpete i motsetning til insektsaktig. Jeg hater ikke koriander, men av og til minner den meg om håndkrem. Og hver av disse assosiasjonene er fornuftige rent kjemisk sett, skriver McGee om sitt eget forhold til urten.

Det viser seg nemlig at smakskjemikere har funnet ut at aromaen av koriander er kreert av rundt et halvt dusin substanser, og at flesteparten av disse er modifiserte fragmenter av fettmolekyler som kalles aldehyder. De samme, eller tilsvarende aldehydene er funnet i såper og kremer og – i insektsfamilen!

Konklusjonen på artikkelen er at korianderen faktisk kan omdannes så den blir lettere å like. En japansk studie sier at hvis du knuser selve bladene, så vil bladenzymene gradvis konvertere aldehydene over til andre substanser uten lukt. Men bladmos er kanskje ikke like elegant å drysse over en rett som pynt …

Synes du dette var interessant, så kan du lese resten av artikkelen her.

Ingenting Slår Hjemmelaget ISKREM!

For mange herrens år siden, da jeg fortsatt gikk på barneskolen, besøkte jeg London sammen med min mor. Dette var min første tur utenlands, og alt var nytt, spennende og fryktelig eksotisk.

Det er mange ting jeg husker fra denne turen, men det sterkeste matminnet fra England, var en softis jeg kjøpte av en mann på gata i Oxfordstreet.

Ok, det sterkeste matminnet bortsett fra da vi  fikk servert noe så uhyrlig som And i appelsinsaus under lunsjen på et hotell. Det var ikke barnemat a la McDonald’s, nei! Ender var sånt vi matet med tørt brød i vanndamman i Kristiansund, ikke noe vi spiste som varmmat på Averøya. Jeg hadde nok håpet denne anden var mer likt grillkylling fra Prior, og det forunder meg ikke om jeg prøvde å spørre om å få servert anden med pommes frites og ketsjup, samtidig som jeg møysommelig skrapte av den ekle sausen med en kniv.

Ok, dette var en digresjon. Men den London-isen var fantastisk. Jeg sverger!  Kremete, lysegul og med en intens smak av vanilje. Jeg har ikke smakt bedre iskrem verken før eller siden. Vel, ikke før jeg faktisk klarte å lage min egen.

Som den gadgetfreaken jeg er, har jeg selvsagt kjøpt meg iskremmaskin fra Krups til den nette sum av 400 kroner.  Jeg har på følelsen av at denne investeringen vil glede mange personer, mange gager …

Min første porsjon iskrem ble laget etter følgende oppskrift:

INGREDIENSER

1/2 stk vaniljestang
6 stk eggeplommer
300 g sukker
4 dl melk
4 dl kremfløte

FREMGANGSMÅTE

Del vaniljestangen på langs og skrap ut frøene. Ha den i en kjele med melken, fløten, eggene og varm opp til 65 grader.  Eggeplommene begynner å koalugere ved 72 grader, så den bør ikke kommer over dette i temp. Visp hele tiden. Avkjøl med en gang, hvis ikke vil blandingen fortsette å koke. Hvis du har halvautomatisk iskremmaskin (en kjøledel som du selv må putte i fryseren), er det lurt å ha blandingen i kjøleskapet til neste dag.

Lage iskrem for hånd:

Ha den kalde røren i en lav boks med lokk og sett denne i den kaldeste delen av fryseren i to timer, eller til innholdet begynner å bli fast i kantene.

Når isen er kommet til dette stadiet, heller du innholdet over i en miksebolle og pisker (enten for hånd eller med en miksmaster) for å bryte ned iskrystallene. Hell så iskremen tilbake i boksen og frys i to nye timer, før du gjentar piskeprosessen. Frys så videre i 40 – 45 minutter til isen er frossen nok til å spises, eller til den skal serveres.

For å lage krokanis:

Knus så mye krokan du ønsker (ca 2-3 ss for halv porsjon iskrem)  og rør inn når iskremen er ferdig i maskinen. Oppskrift på krokan finner du her.

Hva ville Hellstrøm ha sagt om dette?: Tror  nok til og med han ville likt denne isen, selv om han er ekspert på iskrem.

Hvordan lage hjemmelaget krokan

Kokebok: Henriette Schønberg Erken – Stor kokebok
Kokebok nr.: 9
Hvor mange porsjoner:
Nok til å pynte en kake eller to.

Fru Henriette Schønberg Erken har selvsagt svaret.

I nesten to generasjoner (f. 1866, d. 1953), var hun med på å forme det norske folks forhold til såvel festmat som hverdagsmat. «Stor kokebok for større og mindre husholdninger» har kommet i 22. eller 23. opplag og solgt over 200.000 eksemplarer.

«Stor kokebok» gir deg svaret på alt fra fra hvordan du skal slakte en havskilpadde hjemme, til hjemmelaget kaninsoufflé og hjemmebrygget øl.

Boken er forsatt i salg, og anbefales varmt til alle som er interessert i norsk kulturhistorie og matlaging, samt vil ha en kokebok som er stort velsignet fri for ingredienser som er vanskelig å skaffe når man bor utenfor tettbygde strøk.

Krokan

50 g smør
125 g skåldede mandler
10 g bitre mander (kan sløyfes og byttes ut med vanlige mandler)
250 g sukker 

Hvordan skålde mandler?

Det lønner seg å skolde mandlene kvelden i forveien. Du legger bare mandlene   i en gryte med kokende vann og lar det trekke til skallet har løsnet fra mandelen og lett kan fjernes med fingrene. Dette tar ca 5-10 minutter.  Sil av vannet og fjern skallet. La mandlene ligge pent fordelt utover et fat dekt med tørkepapir og la de tørke over natten.

Smør, sukker og hakkede mandler smeltes i pannen.

Smøret, de skåldede, grovt hakkede mandlene og de skåldede, fint hakkede bitre mandlene og sukkeret, blandes sammen i en stekepanne. Rør rundt og pass på at det ikke brenner seg.

Når det er pent brunt, heller du røren ut på et bakepapir av teflon og klemmer det jevnt utover. Dette må gjøres raskt, for det stivner veldig hurtig.

Fru Erken anbefaler at man heller det ut på et stort, flatt fat som er fuktet med koldt vann, før det skjæres i firkantede eller avlange stykker før det stivner. Dette kan man sikkert gjøre om man vil ha pene stykker med krokan. Jeg skal bare ha min i opphakket form, så da er det ikke så nøye. NB. Farlig godt!

Hvordan du skal lage hjemmelaget krokanis, kan du lese om her.

Ferdig krokan. Er bare å knuse lett med et kjevle om man vil ha det som kakepynt.

Alle elsker karamellpudding <3

Kokebok: Aschehougs store kokebok, anno 1963
Åsted: Mitt eget kjøkken
Kokebok testet: Nr. 6

Porsjoner: 4 generøse
Gjester: Kristin og Ragnhild

Man blir invitert bort til noen på middag og har tatt på seg å lage dessert. Hva lager man da?

Jeg landet først på pannacotta – italiensk fløtepudding, men min gode venninne Elin sa at jeg måtte lage karamellpudding – «fordi det er så mye enklere enn du tror!». Elin er født husmor (hun kom til verden med et forkle rundt livet, det er jeg sikker på), så man kan ikke ta alt hun sier for god fisk. Men jeg var villig til å gjøre et forsøk.

Og det var et veldig lykkelig valg, for det viser seg at omtrent alle elsker karamellpudding!

Jeg plukket ut en oppskrift fra Aschehougs store kokebok (anno 1963), som jeg har kjøpt i et antikvariat.

Ekte karamellpudding

Karamell til formen:
2 dl sukker

Varm en liten 1 liters form.

Hell sukkeret i en kjele og sett på varmen. Jeg satte på fullt, og det var nok ikke så smart for det gikk veldig raskt. Mens jeg sto og pillet eggeskall ut av bollen jeg hadde knekt eggene i, hadde sukkeret allerede halveis smeltet og blitt mørkebrunt. Og litt vel mørkebrun.

Et annet tips er å ikke glemme spiralvispen oppi gryta, for da må du i tillegg drive og daske på vispen for å få ut sukkerklumpene som har satt seg fast. Og ja, det er faktisk enkelt å vaske sukkeret ut av gryta etterpå!

Når sukkeret har blitt karamellbrunt, heller du sukkerblandingen i den varme formen og dreier rundt til det er pent fordelt i formen. Overskuddet heller du selvsagt ikke ut, men lar det bare bli i bunnen av formen.

Karamell pent fordelt i formen. Jeg glemte å "karamellisere" det i midten.

Steg 2. Karamellpudding

6 dl fløtemelk (jeg brukte en boks fløte (1/3 l) og 3 dl helmelk)
1-2 ss sukker
1/2 vaniljestang eller tilsett litt vaniljepulver etter at det er kokt opp (Jeg brukte økologisk vaniljepulver, som består av ekte oppmalte vaniljestenger).
3-4 egg (jeg brukte 4 egg)

Pisk sammen eggene så de blir godt blandet. Holder å piske for hånd.

Kok opp fløteblandingen, sukkeret og vanliljestangen. Pisk hele tiden mens du rører dette inn i eggeblandingen.

Sil blandingen mens du heller den opp i formen. Dette for å fjerne eggestrengene.

Sett i vannbad nederst i ovnen og sett ovnen mellom 100-150 grader (alt etter hvor varm ovnen din er) i  1 – 2 1/2  time. Det er bedre å sette ovnen litt for lavt, enn varmt (er den for varm, så vil den pipe seg, kunne Elin opplyse meg om).

Og når ser du så at puddingen er ferdig? Den skal være litt dildrete å ta på, men dog fast. Litt som en aspik. Husk at den vil stivne ytterligere når den er tatt ut av ovnen. Min pudding var inni ovnen i minst to timer på 120 grader

Når puddingen er ferdig, er sukkeret smeltet og du har masse deilig karamellsaus fiks ferdig til puddingen!

Server med en kremklatt.

Har dessverre ikke noe bilde av puddingen på fat, da den gikk så raskt unna at jeg ikke rakk å slå på kameraet før halve formen var tømt.

Karakter: Alle sverget på at den var kjempegod og helt perfekt. Selv syntes jeg karamellsausen smakte litt brent, mens Kristin og Ragnhild syntes det bare var pikant.

En ekte klassiker – PANNEKAKER!

Kokebok: Josceline Dimbleby – «Mesterkokkens internasjonale kokebok».
Åsted: Mitt eget kjøkken
Gjest: Celinn
Porsjoner: Fem pannekaker av normal størrelse

Dette blir et bonusinnlegg, i og med at dette dreier seg om en oppskrift jeg har brukt mange ganger. En av favorittene jeg tyr til er «pannekaker» fra Josceline Dimblebys «Mesterkokkens internasjonale kokebok», utgitt i 1995 på det nå nedlagte Ex Libris forlag.

Josceline Dimblebys "Mesterkokkens store kokebok"

Josceline Dimbleby er en kjent matskribent i England og har gitt ut mange kokebøker på engelsk.

Flere av hennes bøker kan du finne på nettbokhandelen Amazon.

Det er en feil i oppskriften i denne boken (som forøvrig ikke er i salg her i Norge, muligens finnes den på engelsk under tittelen The Cook’s Companion). Det står nemlig at oppskriften skal holde til femten pannekaker. Det må i såfall være femten miniatyrpannekaker. Fem pannekaker av normal størrelse er mer korrekt.

Det jeg liker med denne oppskriften er at den er enkel og grei. Pannekaker er ikke noe hokus pokus å lage uten oppskrift heller, men med denne vet du hvor mange pannekaker du får, i motsetning til når du lager på slump.

Pannekakeoppskriften

Pannekaker, enkelt og greit!

Jeg bruker alltid elektronisk vekt når jeg lager mat, siden jeg da får samme resultat hver gang. Jeg har hatt min vekt i sikkert ti år, og kan trygt kalles et godt kjøp.

Jeg lagde en litt lettere versjon av pannekakene, siden jeg brukte ekstra lett melk og stekte i Vita Hjertego’ flytende stekemargarin. Luksusutgaven er selvsagt pannekaker laget av helmelk, stekt i ekte meierismør.

Jeg orket ikke sikte melet. Jeg hadde bare alt i samme bolle og mikset til jevn røre med håndmikser. Jeg lot røren stå og svelle ca 15 minutter, før jeg stekte pannekakene.

Jeg klarer alltid å ødelegge den første pannekaken jeg steker, siden jeg hver eneste gang gjør samme feil – bruker for lite smør i jernpannen. Man kan selvsagt steke i null smør i vanlig teflonpanne, men det blir litt trist, blir det vel ikke?

Nesten ferdig pannekake (litt frynsete i kantene, men pytt)!

Pannekaken ble servert som dessert og vi brukte økologisk italiensk sjokonøttekrem som fyll. Glasset fant jeg på Meny på Carl Berner plass her i Oslo.  Sjokonøttekremen er fantastisk god og er heller ikke for søt av smak.
Økologisk sjokonøttekrem.

Produsenten er italienske Rigoni di Asiago. Dette er ikke noe for nøtteallergikere (sier seg vel selv), men er glutenfritt. Inneholder ingen skumle E-stoffer.

Obs, du kan trykke på bildene for å få de større.

Karakter på pannekakene: 9/10 på pannekakeskalaen fra Celinn (men hun elsker alt som er søtt, da)