Innrøkte pizzabakere

Nå skal du få et lite kurs i hva du ikke skal gjøre når du bruker elektrisk pizzaovn. Her finner du forresten bruksanvisningen, om du har rotet den bort.

Det hele begynte med at jeg tenkte det kunne være greit med en pizzastein. Dette er en stein som du legger inne i stekovnen for å få tynn, sprø bunn.

Pizzasteiner fås kjøpt for en hundrings eller noe, men de har bare den feilen at de tydeligvis knekker lett. Pizzaovn, typen Pizza Pronto, er derfor tingen, klarte jeg å google meg frem til. Disse små ovnene kan stå på kjøkkenbordet og ser ut som små bordgriller. De har en steinplate i bunn og et varmeelement i lokket. De kostet ca 7-800 kroner og ble kåret til årets julegave i 2006.

I og med at de har vært så populære, antok jeg derfor at det var en del herreløse ovner i omløp. Og det hadde jeg jammen rett i! En stakkars ovn som hadde vannsmektet på toppen av et kjøkkenskap, ble min for null penger. Jippi! Ulempen var selvfølgelig at den ikke hadde noen bruksanvisning og heller ikke stekespadene som skulle følge med. Førstnevnte bød ikke på problemer, da OBH Nordica har bruksanvisningen ute på nett, men akkurat det med de to manglende stekespadene, skulle vise seg å skape en del komplikasjoner. Men det kommer vi tilbake til om litt.

Pizza in the making.

Jeg fikk vite at min (over snittet) matglade kollega Asbjørn, har brukt pizzastein på sitt kjøkken i mange år.

På slutten av arbeidsdagen stakk jeg innom kontoret hans for noen tips, og fikk vite at hans pizzastein nr. 4 eller 6 var nå delt i hele i fem biter og måtte brukes sammensatt som et puslespill i bunnen av en ovnsskuff.

Jeg lærte også en del triks av Asbjørn. Triks som jeg burde ha fulgt fra første stund. Men mer om det senere.

Asbjørn fortalte meg at jeg burde 1) prikke bunnen med gaffel. 2) forsteke den i noen minutter, sånn at den ble stiv og kan fjernes fra steinen for påføring av fyll.

Jeg burde ha hørt etter … Jeg burde virkelig ha hørt etter …

Uansett, vel hjemme og etter research av diverse oppskrifter i kokebøker og på nett, så lagde jeg en pizzadeig av:

2 dl hvetemel, italiensk type, tipo 0
1 ss olje
1 ts salt
15 g fersk gjær (ca 1/3 av en hel klump)

Heves i en time.

Pizzasaus:
1 boks hakkede økologiske tomater
hvitløk etter smak
et pepperdryss
En god klype salt

Kokes opp og småputrer til den har blitt litt fastere i konsistensen.
Dette holder til fire små pizzaer. Vil mette to sultne personer, eller tre halvsultne.

Pizzatopping: Mozerellaost først, så  forskjellige grønnsaker og kjøtt. Jeg varierte pizzaene med norsk spekeskinke, bacon, pepperonipølse, små tomater, rød løk i tynne skiver, paprika, sjampinjonger. Ferdig pizza ble toppet med litt fersk basilikum.

Den første pizzaen gjorde jeg helt ferdig. Kjevlet ut bunnen av halve deigen. Og her gjorde jeg nok første feil. Den burde vært delt i to en gang til.

I og med at jeg manglet stekespadene, la jeg pizzaen på et godt melet bakepapir og satset på at jeg elegant kunne skyfle pizzaen over på den varme steinen i ovnen. Det jeg ikke tenkte på er at a) deigen er fuktig og derfor limer seg fast i et  bakepapir som blir buklete b) deigen blir enda mer myk og klissete med en gang du introduserer den for varme.

Pizzaen fikk vi knapp ned på platen, og det endte med at vi sto og dasket med hver vår stekespade for å forsøke å trykke den ned. Enkelte biter løsnet  fra «the mothership» og det havnet fyll og ost på steinen.

Og mens vi spiste pizza nr. 1, og tenkte på hvordan pizza nr. 2 skulle lages, utviklet det seg havskodde på kjøkkenet. Den var så tykk at da vi åpnet kjøkkendøren, påsto Celinn at hun ikke kunne se noen ting og at det var like før hun døde av kullosforgiftning.

Det var ganske enkelt like før røykdykkere fra Oslo brannvesen kom på besøk for å ha øvelse. Men med vinduet på vidt gap og diverse redskaper til hjelp, fikk vi skrapt av mesteparten av det brente fyllet og deigrestene. Røyken la seg litt og så var det inn med neste pizza.

Denne gangen var jeg heldigvis smart nok til å følge ETT av Asbjørns råd. Nemlig å forsteke bunnen. Uheldigvis glemte jeg det andre rådet, nemlig å prikke bunnen.  Den så derfor ut som et pitabrød da den var halvstekt. Heldigvis ble den ok igjen når jeg fikk på fyll og grilla den en runde til.

Bunn tre ble perfekt. Da fulgte jeg alle råd og den så helt smashing ut (se bort fra formen, da dette var en pizzabunn som ble delt i to og derfor så deretter ut).

Moralen i historien er at man skal alltid høre på erfarne pizzabakere før man steker sin egen.

Ville jeg ha servert dette til Hellstrøm: Nope, de ble ikke estetisk pene nok, skinken var fra norsk, uøkologisk gris uten svarte bein, baconet fra Gilde og pepperonien av type Peppes. Tror han ville ha rynket på nesen over råvarene.

Karakter: 10/10 (sammenlignet med andre hjemmelagde pizzaer) av Celinn.
9/10 av Johannes, som også fikk en bit.

5 thoughts on “Innrøkte pizzabakere

  1. De ser kjempegode ut! Jeg var på Villa Paradiso for to dager siden, og i går var det pizza som tema på vinklubben. Jeg er på pizzakjøret, med andre ord, og får ikke nok. Jeg hadde sikkert sagt 10/10, jeg også!

  2. Ja, de ble faktisk veldig gode til slutt og det var en del vellyder å høre mens vi smasket i oss pizzaene. De ble litt skjeve og rare i utførelsen, men jeg lærer! I tillegg lagde jeg hjemmelaget hvitløksdressing til å ha på.

    • Ja, av og til så føler jeg at det som kan gå galt, går galt. Men da har man jo i det minste noe å skrive om. He he.

      Og så må jeg huske å lese dette innlegget før jeg steker pizza neste gang, ser jeg …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s