Pasta Carbonara – så enkelt og så godt!

Åsted: hjemme hos meg selv
Kokebok testet: Enkelt & perfekt, bagateller for alle av Eivind Hellstrøm

Kokebok nr.: 10
Porsjoner: til tre damer, fire som en liten forrett, eller en dame og en veldig sulten mann
Assistent: Celinn

Så var tiden endelig kommet for å prøve en kokebok av Eivind Hellstrøm og valget falt på den første kokeboken jeg kjøpte av ham, nemlig Enkelt & Perfekt. Ikke alle oppskriftene er like enkle, men de skal kunne la seg gjennomføre av en vanlig hobbykokk.

Valget falt denne gangen på hjemmelaget fettucini  (se oppskrift på pasta her) med:

Carbonara

En porsjon pasta, fettuchini, penne eller annen type pasta
3 dl fløte

150 g fersk parmesan (100 g finrevet parmesan til sausen og 50 gram parmesan til å rive i skiver over pastaen)
200-300 gram bacon eller panchetta i skiver/terninger
(eventuelt to sjalottløk i små biter)
1 håndfull friske salvieblader, grovhakket hvis de er store
1 eggeplomme pr. porsjon
kvernet sort pepper
olivenolje

1. Kok pastaen al dente i lettsaltet vann med olivenolje i. Kok opp fløten og la den koke i fem minutter. Rør inn finrevet parmesan. Hold sausen varm, den skal være tykk. Det kan lønne seg å bruke en vid panne til dette, sånn at fløten koker inn raskere. I en liten panne ble den for tynn og jeg måtte bruke litt maizenna for å tykne den. Kutt panchettaen/baconet i  passende biter og sprøstek den.  Vi kuttet også opp et par sjalottløk som vi stekte med baconet, men dette står ikke i den originale oppskriften.

2. Hell vannet av pastaen og la den forbli i kasserollen. Rør inn fløte- og parmesansausen. Bland inn sprøstekt panchetta og salvieblader. Jeg fant ikke salvie, men dekorerte med et par basilikumblader i stedet for.

3. Fordel pastaen på varme tallerkener. Legg på en eggeplomme til hver, sammen med tynne skiver parmesan. Kvern til slutt over sort pepper.

Ville jeg ha servert dette til Hellstrøm?: Jeg har lest at han synes pasta er oppskrytt, og siden jeg i tillegg brukte bacon fra Kiwi og ikke panchetta fra Jacobs fra Holtet, tror jeg han ville ha rynket på nesen.

Karakter fra de vanlige dødelige: Dette var en innertier på carbonaraskalaen, menter Celinn.
– En nier eller tier, mente Johannes, som fikk restene dagen derpå.

Enkelt og perfekt. Kom ut i 2002.

Reklamer

Innrøkte pizzabakere

Nå skal du få et lite kurs i hva du ikke skal gjøre når du bruker elektrisk pizzaovn. Her finner du forresten bruksanvisningen, om du har rotet den bort.

Det hele begynte med at jeg tenkte det kunne være greit med en pizzastein. Dette er en stein som du legger inne i stekovnen for å få tynn, sprø bunn.

Pizzasteiner fås kjøpt for en hundrings eller noe, men de har bare den feilen at de tydeligvis knekker lett. Pizzaovn, typen Pizza Pronto, er derfor tingen, klarte jeg å google meg frem til. Disse små ovnene kan stå på kjøkkenbordet og ser ut som små bordgriller. De har en steinplate i bunn og et varmeelement i lokket. De kostet ca 7-800 kroner og ble kåret til årets julegave i 2006.

I og med at de har vært så populære, antok jeg derfor at det var en del herreløse ovner i omløp. Og det hadde jeg jammen rett i! En stakkars ovn som hadde vannsmektet på toppen av et kjøkkenskap, ble min for null penger. Jippi! Ulempen var selvfølgelig at den ikke hadde noen bruksanvisning og heller ikke stekespadene som skulle følge med. Førstnevnte bød ikke på problemer, da OBH Nordica har bruksanvisningen ute på nett, men akkurat det med de to manglende stekespadene, skulle vise seg å skape en del komplikasjoner. Men det kommer vi tilbake til om litt.

Pizza in the making.

Jeg fikk vite at min (over snittet) matglade kollega Asbjørn, har brukt pizzastein på sitt kjøkken i mange år.

På slutten av arbeidsdagen stakk jeg innom kontoret hans for noen tips, og fikk vite at hans pizzastein nr. 4 eller 6 var nå delt i hele i fem biter og måtte brukes sammensatt som et puslespill i bunnen av en ovnsskuff.

Jeg lærte også en del triks av Asbjørn. Triks som jeg burde ha fulgt fra første stund. Men mer om det senere.

Asbjørn fortalte meg at jeg burde 1) prikke bunnen med gaffel. 2) forsteke den i noen minutter, sånn at den ble stiv og kan fjernes fra steinen for påføring av fyll.

Jeg burde ha hørt etter … Jeg burde virkelig ha hørt etter …

Uansett, vel hjemme og etter research av diverse oppskrifter i kokebøker og på nett, så lagde jeg en pizzadeig av:

2 dl hvetemel, italiensk type, tipo 0
1 ss olje
1 ts salt
15 g fersk gjær (ca 1/3 av en hel klump)

Heves i en time.

Pizzasaus:
1 boks hakkede økologiske tomater
hvitløk etter smak
et pepperdryss
En god klype salt

Kokes opp og småputrer til den har blitt litt fastere i konsistensen.
Dette holder til fire små pizzaer. Vil mette to sultne personer, eller tre halvsultne.

Pizzatopping: Mozerellaost først, så  forskjellige grønnsaker og kjøtt. Jeg varierte pizzaene med norsk spekeskinke, bacon, pepperonipølse, små tomater, rød løk i tynne skiver, paprika, sjampinjonger. Ferdig pizza ble toppet med litt fersk basilikum.

Den første pizzaen gjorde jeg helt ferdig. Kjevlet ut bunnen av halve deigen. Og her gjorde jeg nok første feil. Den burde vært delt i to en gang til.

I og med at jeg manglet stekespadene, la jeg pizzaen på et godt melet bakepapir og satset på at jeg elegant kunne skyfle pizzaen over på den varme steinen i ovnen. Det jeg ikke tenkte på er at a) deigen er fuktig og derfor limer seg fast i et  bakepapir som blir buklete b) deigen blir enda mer myk og klissete med en gang du introduserer den for varme.

Pizzaen fikk vi knapp ned på platen, og det endte med at vi sto og dasket med hver vår stekespade for å forsøke å trykke den ned. Enkelte biter løsnet  fra «the mothership» og det havnet fyll og ost på steinen.

Og mens vi spiste pizza nr. 1, og tenkte på hvordan pizza nr. 2 skulle lages, utviklet det seg havskodde på kjøkkenet. Den var så tykk at da vi åpnet kjøkkendøren, påsto Celinn at hun ikke kunne se noen ting og at det var like før hun døde av kullosforgiftning.

Det var ganske enkelt like før røykdykkere fra Oslo brannvesen kom på besøk for å ha øvelse. Men med vinduet på vidt gap og diverse redskaper til hjelp, fikk vi skrapt av mesteparten av det brente fyllet og deigrestene. Røyken la seg litt og så var det inn med neste pizza.

Denne gangen var jeg heldigvis smart nok til å følge ETT av Asbjørns råd. Nemlig å forsteke bunnen. Uheldigvis glemte jeg det andre rådet, nemlig å prikke bunnen.  Den så derfor ut som et pitabrød da den var halvstekt. Heldigvis ble den ok igjen når jeg fikk på fyll og grilla den en runde til.

Bunn tre ble perfekt. Da fulgte jeg alle råd og den så helt smashing ut (se bort fra formen, da dette var en pizzabunn som ble delt i to og derfor så deretter ut).

Moralen i historien er at man skal alltid høre på erfarne pizzabakere før man steker sin egen.

Ville jeg ha servert dette til Hellstrøm: Nope, de ble ikke estetisk pene nok, skinken var fra norsk, uøkologisk gris uten svarte bein, baconet fra Gilde og pepperonien av type Peppes. Tror han ville ha rynket på nesen over råvarene.

Karakter: 10/10 (sammenlignet med andre hjemmelagde pizzaer) av Celinn.
9/10 av Johannes, som også fikk en bit.

En smak av Italia- hjemmelaget PASTA!

Kokebok: Brukte bloggen Diggmat.com, siden dette var første forsøk og jeg behøvde nøye instrukser.
Åsted: Kristin W.’s kjøkken, øverst på Løkka

Gjester: Jeg, Kristin og Ragnhild
Hvor mange porsjoner: Det ble nok mat til fire stykker, om jeg ikke hadde ødelagt en del.

Av og til tusler jeg innom Marita-butikken som ligger nederst i Markveien på Løkka. Her finner jeg av og til små skatter i hyllene, blant annet kakeformer og diverse kjøkkenutstyr. Denne gangen fant jeg til min store glede en så godt som ubrukt pastamaskin! Den var merkeløs, men omtrent identisk med Altasmaskinene som selges for ca 600 kroner. Denne kostet bare 60 kroner! Et rent varp. I tillegg hadde den til ytterligere 60 kroner en del man kan lage ravioli med.

Ravioli er små pastaputer med fyll. Jeg fant oppskriften og fremgangsmåten på hvordan man lager ravioli og tomatsaus på en annen blogg. Her er det så tydelig forklart at man kan være kjøkkenanalafabet og fremdeles få det til.

For de mer lærde, kan jeg nevne at jeg brukte denne oppskriften til selve pastaen:

Til  250 g pasta (2 personer), trenger du:

225 gram mel
3 store/mellomstore egg.
Knekk eggene i en foodprocessor og kjør noen sekunder til de er vispet sammen. Hell i melet og kjør til det har blitt en deig. Ta deigen ut av bollen og elt den med eventuelt mer mel til det har blitt en fast deig. Ha deigen i en liten bolle og ha plast over. Sett i kjøleskapet til dagen etter.

Jeg og min venninne Kristin hadde avtalt å møtes hos henne en lørdag for å prate om livets mysterier, og siden hun er en stor elsker av Italia og pasta, så falt det seg naturlig å involvere henne i pastaprosjektet. Kristin har sagt at hun kan godt spise pastasaus basert på tomater (Pomodoro) hver dag, så derfor fikk hun selvsagt oppgaven med å lage sausen.

De første pastaputene jeg lagde med raviolidelen ble mildt sagt ikke spesielt fine. Som Kristin ganske riktig påpekte, så var de nok litt for tynne i utførelsen, og falt derfor helt fra hverandre når vi skulle forsøke å legge de i kokevannet.

Men etter en liten justering (null maskin, bare brettet flakene etter en dæsj med fyll), ble de helt perfekte! Har dessverre ikke noe bilde av selve pastaverkstedet, da jeg glemte det helt i iveren.

Det første jeg vil si, er at det å lage hjemmelaget pasta er MYE enklere enn hva man skulle tro. Jeg trodde jeg kom til å bruke timesvis på å lage pastaen. Så ille var det heldigvis ikke. Det tok tre kvarter å sveive ut pastaplatene, fylle de med fyll og kutte kanter. Dette var som sagt mitt første forsøk og forhåpentligvis går det mye raskere med trening.

Det tok ca 15 minutter å lage pastadeigen, eller 20 om man tar med mine forsøk på å motere opp og bruke min splitter nye og sexy food processor fra Kenwood.

Ok, å lage hjemmelaget pasta er ikke noe du gjør når du kommer sulten hjem fra jobb, men det er fint noe man kan gjøre på helg uten alt for mye stress. Jeg kommer definitivt til å gjøre det igjen!

Og takk til søte Kristin som inviterte meg på besøk, stilte sitt kjøkken til disposisjon og i tillegg lagde den perfekte tomatsausen. Og takk til den like søte Ragnhild som fikset verdens deiligste sjokolademousse til dessert. Et superhyggelig lite middagsselskap!

Ville jeg ha servert dette til Hellstrøm?: Ja! Bikkja hans kunne fått restene av fyllet til raviolien. Den ville blitt min beste venn etterpå.

Karakter fra de som spiste pasta: Dette var en innertier, sa Ragnhild.